Tidlig en tirsdag morgen sto jeg på kjøkkenet med en kopp salviete.

Teen var ikke spesielt god. Den var hverken for varm eller for kald, men på et punkt midt imellom. Som om den ventet på at jeg skulle bestemme meg for noe. Utenfor lå lyset over trærne, stille og mykt. Nesten som om det var litt usikkert på om det skulle bli dag.

Plantene i vinduskarmen lente seg mot lyset. Noen strakte seg som gamle venner som hilser, andre hang med hodet som om de hadde gitt opp. Jeg så på dem lenge, og det slo meg at jeg ikke visste hvilken gruppe jeg selv tilhørte.

Midtlivet har en merkelig stillhet i seg.

Du vet ikke helt når du gikk inn i det. Du vet heller ikke når — eller om — du kommer ut igjen. Kroppen begynner å gjøre ting på egen hånd. Tankene tar omveier, og noen ganger finner de ikke veien tilbake.

Det var da setningen kom. Den steg opp som dampen fra koppen.

Shift happens.

Endringer glir inn, noen ganger lydløst, som katter som sniker seg inn i et rom. Andre ganger som et plutselig vindkast som smeller igjen døren bak deg. Du merker at du står et annet sted, selv om du ikke kan huske å ha gått.

Kanskje er dette – Shift Happens – min måte å sette merker i sanden på, før tidevannet kommer. Historier om det som forsvinner uten avskjed, og det som vokser frem uten invitasjon. Små ritualer som holder pusten min rolig når livet pisker opp bølgene. Og de sjeldne øyeblikkene av magi som viser seg når jeg ikke prøver å styre alt.

Ingen svar.

Bare små notater fra et sted mellom det som var og det som skal bli.